Kvinner på walk and talk. Foto: Amanda Schei

Idrettsbygda

Voss er en mellomstor innlandskommune i Hordaland – kjent for «Ekstremsportveko» og idrettsprofiler som Kari Traa. Bygda er preget av mange sports- og friluftsentusiaster  og har en haug med ulike klubber og idrettslag. Da Voss Røde Kors oppdaget at det knapt var noen innvandrerkvinner som engasjerte seg i noe av dette og heller ikke drev med andre former for fysisk aktivitet bestemte de seg for å gjøre noe med saken.

– Vi har et enormt flott og mangfoldig foreningsliv på Voss og så mye aktivitet, sier Marit Nedkvitne, som leder prosjektet «Vossa aktiv». Men det er vanskelig for innvandrerkvinner å komme inn i dette. Det at de kommer seg inn i allerede eksisterende aktivitet må jo være målet. Det vil være den aller beste integreringen.

Lokallaget syntes det var et behov for et program for å få innvandrerkvinner ut i aktivitet fordi dette kan ha mye å si for helsen. I og med at Voss er en bygd hvor fysisk aktivitet er så viktig tenkte de at dette også ville kunne bidra til inkludering og integrering.

I høst gikk antallet asylanter i bygda opp fra 150 til 210. Det merkes at det er flere. Voss Røde Kors ønsket å gjøre innvandrerkvinnene mer synlige i lokalsamfunnet. De ville at holdningene til disse nyankomne kvinnene skulle være positive, blant bygdefolket. De tenkte at en aktiv mor kan bidra til å gjøre hele familien mer aktiv.

– Det er veldig ensomt å ikke ha noe å gjøre på i hverdagen. Vi har tenkt at innvandrerkvinner på asylmottak vil få en bedre livskvalitet med et program som Vossa aktiv, sier Marit Nedkvitne.

Foto: Amanda Schei

Lærer å bli trygge i vann

Vossa aktiv er et prosjekt med svømmetrening for innvandrerkvinner og zumbatrening eller trening med fysioterapeut. Prosjektet har så langt fått 228 000 kroner fra ExtraStiftelsen.

Nedkvitne kan fortelle at 128 kvinner var med på svømmetrening i vinter.

– Det er så kjekt å se hvor mange som lærer seg å svømme og hvor trygge de blir i vannet, sier Nedkvitne.

– Det er mange som sier at nå, nå kan jeg gå med mine unger i bassenget. De som ikke klarer det går på den offentlige damebadingen som det er to ganger i uken på Voss, sier Nedkvitne.

– Det er veldig godt for meg å se at de begynner å delta i disse aktivitetene etterpå. Da har prosjektet vårt fungert. Mot slutten av svømmetreningen har vi prøvd å få dem til å bli med noen frivillige i bassenget for å få dem til å fortsette. Vi vil jo ikke at det skal bli stopp på aktiviteten når vi avslutter etter de ti øktene, sier Nedkvitne.

Hyggelig å være sammen og drive fysisk aktivitet

Gruppen har også trent frem mot «Vossasvinten» – et fire kilometers-løp i Voss sentrum. Her er ca. 1000 personer med hvert år, og folk kan velge om de vil løpe eller gå. – I år ble 12 innvandrerkvinner med, sier Nedkvitne fornøyd.

Måten de trener på er å gå korte turer sammen – da blir det litt norsktrening i samme slengen, sier Nedkvitne.

– Mange av de litt voksne innvandrerkvinnene sliter veldig mye, sier Nedkvitne. – Noen sliter for eksempel med plager etter de har blitt omskjært. Det har derfor vært fint å få hjelp av en dyktig fysioterapeut. – Han har virkelig sett disse damene.

Kvinnene er også med på «Til topps» som er en samarbeidstur mellom Norges Røde Kors, KS, IMDi og Den Norske Turistforening. I fjor gikk turen til Galdhøpiggen.

– Det er fint å ha et mål å trene mot, sier Nedkvitne.

Vi ble med kvinnene på «Walk and talk», som er den vanligste treningsformen. – Det er ikke alltid realistisk å få de med ut og jogge, men å gå en tur – det kan alle være med på, sier Nedkvitne.

Treningsformen er appellerende fordi det virkelig er et lavterskeltilbud. De går korte turer. Kvinnene tar gjerne med seg barn og aktiviteten krever lite organisering. Vanligvis har kvinnene få å praktisere norsk med. – De går på voksenopplæringen i introduksjonsprogrammet og lærer seg norsk, og så har de ingen å praktisere språket med. Da får de ikke utbytte av det de lærer, sier Nedkvitne.

Kvinnene sier selv at det å være i fysisk aktivitet er en hyggelig måte å være sammen med andre på. – Når man er i aktivitet så faller det veldig naturlig å snakke sammen. Det er lettere da enn på for eksempel «interansjonal café», der man møtes og har en «cafékveld». Da sitter man jo bare i ro, og det er ikke alltid like lett å finne noe å snakke om.

Foto: Amanda Schei

Trengs mer koordinering

– Vi har sett lenge at det er et generelt behov for aktivitet for innvandrerkvinner, men akkurat fysisk aktivitet treffer særlig når det gjelder integrering. Det er likevel vanskelig for flyktningene og asylsøkerne å finne frem til aktivitetene. Hvordan skal de vite hva de kan være med på og hvordan de kan komme seg til aktiviteter. Dessuten trenger lag og organisasjoner litt hjelp for å få vist frem sine aktiviteter for denne gruppen, sier Nedkvitne.

– Derfor har vi bestemt oss for at vi skal få til en aktivitetssentral her på Voss, i samarbeid med kommunen. Røde kors blir et bindeledd mellom lag, organisasjoner og de aktivitetene som er her. Vi har veldig lyst til å ansette en koordinator som kan få samlet frivillige. Det er et behov for dette.

Vossa aktiv

  • Et integreringsprosjekt på Voss
  • Lærer innvandrerkvinner å svømme og trene
  • Har til nå fått 228 000 kroner fra ExtraStiftelsen