Foto: colourbox.com

Av Hans Christian Lillehagen, generalsekretær i ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering

FORSKNING BYGGER kunnskap i samfunnet. Helseforskningen bidrar til store fremskritt i behandlingen av pasienter. Grunnforskning og klinisk anvendt forskning går hånd i hånd om å skape bedre behandlingsforløp.

Det må være et politisk mål å gi best mulig behandling – og at forskningsmiljøene understøttes for å gi kunnskapsgrunnlaget for en ønsket utvikling.

MANGLER. Under fremleggelsen av HelseOmsorg21 sa statsminister Erna Solberg at vi forsker minst der hvor kunnskapshullene er størst.

Dette er helt riktig. Samhandlingsreform, sykehusreform og andre helsereformer som endrer systemene og pasientenes behandlingsforløp, må beskrives, kartlegges og forskes på. Forskningen er likevel fri fra politisk diktat og kan gi andre svar enn ønskede politiske mål eller antatte forbedringer.

De frivillige organisasjonene har lang erfaring med å identifisere manglene i velferdsstaten. Da ExtraStiftelsen ble stiftet av Kreftforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Norges Blindeforbund i 1993, skulle den kliniske helseforskningen få en unik plass i norske medisinske miljøer, som nærmest den eneste store finansieringskilden til slik forskning ved siden av Norges Forskningsråd.

IKKE I MÅL. I dag, over 20 år etter, har 742 treårige forskerstillinger i hele landet blitt finansiert av ExtraStiftelsens ordning. Helseforetakene har det siste tiåret kommet etter og bidrar nå til den kliniske forskningsbanken, men hovedsakelig på det som skjer i spesialisthelsetjenesten.

Vi er ikke i mål. Nå er det behov for mer forskning der pasientene skal leve sine liv etter behandling i spesialisthelsetjenesten. Kommunene og regionene trenger å vite hvordan helsetilbudet skal bli best mulig. En desentralisert helsebehandling stiller store faglige krav til kommunene, primærhelsetjenesten og samhandlingen mellom dem og spesialisthelsetjenesten. Organisasjonene som er tilknyttet ExtraStiftelsen, deler statsministerens oppfatning. De ønsker nå mer forskning på de store utfordringene lokalt; de utfordringene som er nærmest pasienten, involvert familie – og det personellet som gir helse- og omsorgstjenester i primærhelsetjenesten.

INN MED KUNNSKAP! Det er behov for en større systematisert kunnskapsinnhenting, og ikke minst en plan for hvordan resultatene kan implementeres og brukes ute i kommunene. Enkeltkommuner har verken kunnskap eller ressurser til å gjøre jobben i dag.

Det må satses på de etablerte forskingsarenaene i første omgang, og det må utarbeides gode samarbeidsmodeller. Ikke minst høyskolene som utdanner helsepersonell, blir viktige. Men også her må det etableres større og mer robuste miljøer. Målet må være forskning av høy kvalitet og med overførbare resultater.

UTFORDRINGEN. Kommunale helsetjenester må settes i stand til å gjøre jobben som kreves etter innføring av samhandlingsreform og satsing på primærhelsetjenesten. Dette er en stor tverrdepartementell utfordring for regjeringen, men særlig for kommunene, som skal være attraktive arbeidsplasser for godt helsepersonell – og med en kompetansebasert helsetjeneste.

Reformene vil antakelig både feile og lykkes, mange ganger før de er på plass. Forskningen kan hjelpe til, slik at man lykkes litt bedre, litt raskere og litt klokere.

Innleget ble publisert i Dagens Medisin 17. november 2014.