Trafikkulykker og fallulykker er de viktigste årsaker til ryggmargsskade med påfølgende lammelser i ben og/eller armer. I dag er det mange som både overlever og lever lenge med sin ryggmargsskade og lege Inger Beate Lidal har vært opptatt av hvordan det går med dem som har hatt sin skade i mer enn 20 år. Hun gjorde en undersøkelse, skrev artikler og en doktorgrad som hun forsvarte på en overbevisende måte 19. mai i år.

Bakgrunnen for doktorgradsarbeidet var at en ryggmargsskade medfører en enorm omveltning i livet og vil i de fleste tilfeller kreve livslang oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Det er tidligere gjort lite kartlegging av dødelighet og dødsårsaker blant norske personer med ryggmargsskade. Dessuten har vi for lite kunnskap om det å leve mer enn 20 år med slik skade.

Resultatene viser at de med ryggmargsskade skåret lavere enn normalbefolkningen på alle felt. De som var i jobb hadde det generelt bedre enn de som ikke hadde klart å komme tilbake i jobb. Det forteller oss at det er viktig å legge til rette for yrkesdeltakelse både på kort og lang sikt. Utfordringene denne gruppen står overfor er både av medisinsk, psykologisk og sosial art. Med en bedre og mer systematisk langtidsoppfølging ville resultatene blitt mer positive og det sier noe om hvor viktig langtidsoppfølging er.

Mer om resultater fra undersøkelsen kan leses i sammendraget i Prosjektbiblioteket 2002/2/0189 eller ved å skaffe seg artiklene det står henvist til i sammendraget.

Helse og Rehabilitering støttet Lidal med lønn i tre år for å utføre doktorgradsarbeidet, totalt 1,4 millioner kroner.

Eli Drivdal